Hvorfor, hvorfor, hvorfor????

Hvorfor er det slik at ben og knokler bare er så vakkert?
Det er jo egentlig ikke det, eller det er det andre sier, men jeg syntes det er nydelig..
Det er veldig lite konstruktivt av meg å si det, men jeg bare elsker det!!

Jeg elsker den smertefulle følelsen som slår meg da jeg setter meg ned på en stol og kjenner sete bena stikke hardt ut gjennom huden. Det er vondt,ja, men på en oppløftende måte.

Jeg elsker den ubehagelige seansen når mennesker gir meg en klem, som egentlig skulle vært en god varm bamseklem, men ender opp med et hardt slag mot de utstikkende kinnbenene mine. Jeg bare elsker det!

Jeg elsker at for hver gang jeg ser meg selv i speilet ser jeg et nytt ben/knokel som jeg ikke har lagt merke til tidligere.

Jeg hater at jeg dekker over alle tankene og følelsene mine med mine thinspirations.
Jeg skulle ønske at jeg klarte å snakke om de forferdelig vanskelige tingene, jeg skulle ønske!
Men jeg klarer ikke!!! Jeg tør ikke!!! Og nå er jeg livredd for at jeg ikke skal klare meg..
Jeg nekter meg selv å slippe noen andre enn Ana og Sharp inn i livet mitt..
Og det er vondt, så forferdelig vondt...

Jeg er ikke tynn, ikke på noen måter! Er ikke kommet så lang enda, men jeg er på vei..
Etter et behandlingopplegg presterte jeg å legge på meg 15kg.
Det var grusomt, noe av det verste jeg har vært med på!!!
Nå er jeg normalvektig, og det er meningen at jeg skal "akseptere det".. Men nei, aldri!
Jeg har prøvd, så uendelig mange ganger, men det går bare ikke. Jeg klarer ikke!!!

Søvnen er helt ute å kjører, jeg får ikke sove.. ligger å biter i meg det smertefulle adrenalinkikket som angst er. Tankene, følelsene.. om at de er her fortsatt.. de kveler meg, de dreper meg, de pucher meg til det ytterste og jeg, jeg klarer det bare ikke.
Så jeg sulter vekk dette, men slikt tar tid. Så jeg kutter vekk dette, men slikt hjelper ikke på sikt.

De store, sterke mennene henter meg inn hver eneste forbanna dag, hver FORP**** natt..
Skal de aldri stoppe?
Jeg er jo stor nå! Ikke lenger et lite barn, ikke lenger den lille jenta som ikke kunne skremme med motstand, barnegråt og hyl. Jeg er stor nå, ikke sant?!
Jeg kan hyle og skrike, jeg kan slå og sparke. For jeg er stor nå!
Men det hjelper ikke, for jeg er langt vekk fra omverden. Ingen vet hvor jeg er, eller hvordan de skal kunne hente meg tilbake. Hylene gjør ikke annet enn et slag ekstra. Gråten gjør ikke annet enn å søle meg til. Sparkene gjør ikke annet enn å trigge situasjonen. Jeg er helt totalt fanget!
Så jeg ønsker å sulte meg vekk..
Hvorfor er det galt?
Jeg har prøvd alt annet, nå vil jeg bare vekk!

Jeg burde ikke gjort det, det som jeg nettopp gjorde..
Jeg burde aldri funnet frem den skarpeste kniven i skuffa..
Jeg burde ikke ha disse tankene, denne angsten, disse impulsene..
Jeg burde holde ut!
Jeg burde kjempe meg frem til ingenting!
Jeg burde vite nå, sant?
Jeg burde vite nå at jeg kan klare det, at vist jeg bare ikke gir opp så forsvinner jeg, og alt annet.
Hvorfor?
Hvorfor??
Hvorfor???
Hvorfor må jeg har disse tankene?
Hvorfor må jeg gjøre det jeg gjør?
Hvorfor må jeg være den jeg er?