Det gjør bare så ufattelig vondt!!!! Og tenk om jeg dør..

Jeg vil ikke lenger være tilstedet i denne syke, syke verden!
Jeg vil ikke vite av noen og jeg vil ikke at neon skal vite av meg!
Det er altfor mye vondt!
Det er altfor mye falskhet! Grådighet, Makt, Kyniske mennesker!!!
Jeg ønsker ikke å være en del av det lenger!!! Jeg vil ha fred!
Jeg er så lei av å bli brukt av mennesker!
Jeg er så lei av å bli trakasert!!!!

Hver eneste forbanna dag prøver jeg å være "frisk", et godt menneske, men det jeg får slengt i trynet er det stikk motsatte.. Og det gjør så vondt!

Mennesker som forteller meg hva jeg er og ikke er.
Mennesker som forlater meg og venter at jeg skal være der da de vil tilbake.
Mennesker som gir seg ut for å være noe de så absolutt ikke er.

Jeg vil faktisk ikke være her lenger!
Men tenk om jeg dør..
Jeg kan ikke dø, jeg vil ikke dø og jeg skal ikke dø!!!
Men tenk om...

Hvorfor, hvorfor, hvorfor????

Hvorfor er det slik at ben og knokler bare er så vakkert?
Det er jo egentlig ikke det, eller det er det andre sier, men jeg syntes det er nydelig..
Det er veldig lite konstruktivt av meg å si det, men jeg bare elsker det!!

Jeg elsker den smertefulle følelsen som slår meg da jeg setter meg ned på en stol og kjenner sete bena stikke hardt ut gjennom huden. Det er vondt,ja, men på en oppløftende måte.

Jeg elsker den ubehagelige seansen når mennesker gir meg en klem, som egentlig skulle vært en god varm bamseklem, men ender opp med et hardt slag mot de utstikkende kinnbenene mine. Jeg bare elsker det!

Jeg elsker at for hver gang jeg ser meg selv i speilet ser jeg et nytt ben/knokel som jeg ikke har lagt merke til tidligere.

Jeg hater at jeg dekker over alle tankene og følelsene mine med mine thinspirations.
Jeg skulle ønske at jeg klarte å snakke om de forferdelig vanskelige tingene, jeg skulle ønske!
Men jeg klarer ikke!!! Jeg tør ikke!!! Og nå er jeg livredd for at jeg ikke skal klare meg..
Jeg nekter meg selv å slippe noen andre enn Ana og Sharp inn i livet mitt..
Og det er vondt, så forferdelig vondt...

Jeg er ikke tynn, ikke på noen måter! Er ikke kommet så lang enda, men jeg er på vei..
Etter et behandlingopplegg presterte jeg å legge på meg 15kg.
Det var grusomt, noe av det verste jeg har vært med på!!!
Nå er jeg normalvektig, og det er meningen at jeg skal "akseptere det".. Men nei, aldri!
Jeg har prøvd, så uendelig mange ganger, men det går bare ikke. Jeg klarer ikke!!!

Søvnen er helt ute å kjører, jeg får ikke sove.. ligger å biter i meg det smertefulle adrenalinkikket som angst er. Tankene, følelsene.. om at de er her fortsatt.. de kveler meg, de dreper meg, de pucher meg til det ytterste og jeg, jeg klarer det bare ikke.
Så jeg sulter vekk dette, men slikt tar tid. Så jeg kutter vekk dette, men slikt hjelper ikke på sikt.

De store, sterke mennene henter meg inn hver eneste forbanna dag, hver FORP**** natt..
Skal de aldri stoppe?
Jeg er jo stor nå! Ikke lenger et lite barn, ikke lenger den lille jenta som ikke kunne skremme med motstand, barnegråt og hyl. Jeg er stor nå, ikke sant?!
Jeg kan hyle og skrike, jeg kan slå og sparke. For jeg er stor nå!
Men det hjelper ikke, for jeg er langt vekk fra omverden. Ingen vet hvor jeg er, eller hvordan de skal kunne hente meg tilbake. Hylene gjør ikke annet enn et slag ekstra. Gråten gjør ikke annet enn å søle meg til. Sparkene gjør ikke annet enn å trigge situasjonen. Jeg er helt totalt fanget!
Så jeg ønsker å sulte meg vekk..
Hvorfor er det galt?
Jeg har prøvd alt annet, nå vil jeg bare vekk!

Jeg burde ikke gjort det, det som jeg nettopp gjorde..
Jeg burde aldri funnet frem den skarpeste kniven i skuffa..
Jeg burde ikke ha disse tankene, denne angsten, disse impulsene..
Jeg burde holde ut!
Jeg burde kjempe meg frem til ingenting!
Jeg burde vite nå, sant?
Jeg burde vite nå at jeg kan klare det, at vist jeg bare ikke gir opp så forsvinner jeg, og alt annet.
Hvorfor?
Hvorfor??
Hvorfor???
Hvorfor må jeg har disse tankene?
Hvorfor må jeg gjøre det jeg gjør?
Hvorfor må jeg være den jeg er?

Blir du veldig ivrig? Mister du deg selv, helt?

Slik er det med meg..
Jeg mister meg selv helt fullstendig!
Jeg ler og gråter om en annen..
Vet ikke lenger hva som er tårer, blod eller bare et smil fra dypt inni hjertet.
Alt lapper hverandre og jeg står å ser på, men skjønner ingenting av det.

Hjelp meg!!!
Hjelp meg!!
Hjelp meg!
Hjelp meg

SF

Det er hardt å være i den posisjonen hvor ingenting virker å hjelpe en.
Jeg skulle så veldig gjerne ønske at det bare var å ta en bit av den hvetebollen som ligger fremfor meg. Men selv om ønsket er der så hjelper ikke det. Jeg kan retten og sletten ikke gjøre det fordi alt det som ville hendt inni meg i etterkant, vil kunne ta livet av meg.
Tanken på at jeg i går lot fristelsene ta over holder på å drepe meg! Jeg smakte på en kanelbolle. GRUSOMT!!! Heldigvis kvitta jeg meg med den etterpå.
Det er rart, før pleide jeg å like hvetebakst, men nå er det noe av det verste jeg kan få servert. Konsistensen er så motbydelig at jeg vil brekke meg bare ved tanken.
Men da skal det også sies at jeg en gang ønsket hjelp for SF. Ikke nå lenger, jeg har funnet min plass på denne jorden. Jeg har funnet min oppgave. Jeg vet hva jeg kan og det skal jeg fortsette med. Jeg skal aldri slutte, jeg skal aldri gå ut av denne destruktive sirkelen, jeg skal aldri bli frisk! Noen ganger får jeg tanker om at jeg ønsker og håper både det ene og det andre, men jeg skal aldri la meg lure igjen. Jeg er sterk og jeg skal holde kontrollen i hånden til min siste dag kommer. Ingen skal noen gang få lure meg til å slippe den, ikke en gang til. ALDRI!

Det værste er at jeg så forbanna godt vet at jeg holder på å miste kontrollen helt. Jeg bare vil det ikke. Jeg vil ikke miste noen ting! Men det er det jeg gjør, jeg mister meg selv helt og fullstendig!